Er det på tide å ta i bruk digitale verktøy og sosiale medier i klasserommet?

Dette høres ut som et spørsmål som stilles mange år for sent. Den digitale hverdagen har jo vært hos oss lenge, også i skolen. Allikevel er det et riktig og viktig spørsmål å stille i min arbeidssituasjon. Til vanlig jobber jeg ved en skole hvor vi holder på penn og papir, og hvor databruken i undervisningen er holdt nede. I år bor jeg i utlandet, og ungene går på en skole hvor data er lite i bruk i det daglige, men hvor gutta mine, som går på henholdsvis Middle School og Senior School (barne- og ungdomstrinn), har hver sin ukentlige datatime, og hvor tenåringsjenta forventes å følge med på MySchool gjennom skoledagen sin i Sixth Form (videregående) for å få med seg beskjeder som gis underveis. Gutta fryder seg over oppgavene, mens det å hele tiden være pålogget skoleplattformen er mer slitsomt enn å bare følge den faste rytmen på timeplanen i forhold til rom og lærer. Det å være i et annet land med en helt annen skolehverdag enn hva vi er vant til er både spennende og utfordrende, og det gir meg som mamma og lærer både positive og negative tanker, og mange ideer som jeg tar med meg videre til neste klasserom.

Det å være borte fra skolen i ett år for egen del gir en avstand som gir meg større rom for refleksjon, og det å være student når jeg ikke er i undervisning gir både fordeler og ulemper. Ulempene er jo tydelige: jeg får ikke prøvd ut ideer underveis. Det ville gitt god mening å stå i jobb og prøve ut ting jeg leser om i pensum med en gang for å forstå og erfare, samt å ha kolleger å diskutere med. På den annen side så er jeg ute av hverdagsrutinene. Jeg står ikke midt i arbeidsoppgavene og den travle hverdagen som pleier å holde et godt grep om meg og hvordan jeg må disponere tida mi for å rekke over det som skal gjøres. Nettopp det å være ute av det daglige opplever jeg at gir meg frihet og rom for å tenke nye tanker i enda større grad enn ellers.

Hva savner jeg, og hva vil jeg videre er viktige spørsmål for meg dette året. Jeg vil tilbake til klasserommet. Jeg ville ikke det i høst, men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli klar igjen. Jeg vil tilbake til arbeidsplassen min, men jeg vil ha med meg nye tanker og ideer og bidra til å utvikle undervisningspraksisen på min skole. Digitale verktøy er noe jeg ønsker å diskutere med kollegene mine. Hvordan inkluderer vi det digitale i undervisningen for å berike og utvikle undervisningen uten at vi opplever å miste vårt særtrekk? Jeg underviser ved en Steinerskole, og for oss er de gjennomarbeidede og gode arbeidsbøkene viktige. Jeg liker å eksperimentere og finne morsomme aktiviteter for å vekke og skape engasjement og interesse for oppgavene. Digitale verktøy vil kunne bidra til et løft både i variasjon, kvantitet og kvalitet i arbeidsoppgavene, og er absolutt ikke til forkleinelse for den gode arbeidsboken vi jobber med til vanlig. Det står heller ikke i noe manual at den såkalte silkeboka (innføringsbok med silkeark mellom alle sidene for å hindre sverting mellom sidene) er påkrevd i alle fag og perioder, snarere oppfordres det til å variere arbeidsmetodene under bearbeidelsen av fagstoffet. Hvor mange digitale verktøy er jeg vant til å bruke i undervisningen? Ganske få, må jeg ærlig innrømme. Det er vanskelig å vurdere erfaringene mine med digitale verktøy i klasserommet i så måte, men jeg ser mange muligheter til hvordan jeg kan inkludere dette.

Mine elever er vant til å jobbe med selvstendige fordypningsoppgaver, såkalte særoppgaver.  Mye av informasjonen de trenger finner de på nettet, og jeg varierer på om oppgaven skal føres for hånd eller på data. I ungdomstrinnsklasser har særoppgaver i norsk blant annet vært å skrive om en norsk forfatter og presentere en roman. Å opprette klasseblogg eller fiktive facebooksider for diskusjon eller presentasjon av forfatterne, eller også som et rollespill over karakterene i en roman tror jeg ville skape interesse og engasjement, og fordre en annen måte å sette seg inn i de ulike karakterenes tanker, handlinger og følelser. For noen elever opplever jeg at fristelsen er stor i forhold til plagiering når oppgaven skal leveres dataskrevet – det er jo så lett å kopiere og lime inn! Gjennom å jobbe med forfatterens liv og produksjon gjennom å lage for eksempel fiktive facebookprofiler hvor de presenterer sine tanker og følelser kanskje i arbeidet med en roman, vil det kreve at elevene formulerer egne tekster. 

Forrige klasse jeg hadde i ungdomsskolen er en gjeng flotte ungdommer som er i god gang med jobb og studier nå. De var en aktiv og kreativ gruppe, og dette fikk godt utløp da vi lagde vår egen «Gullrekke» da de gikk i tiendeklasse. Gruppevis lagde de kortfilmer og reklamesnutter, og viste i dette prosjektet bedre arbeidsiver med leksene, samarbeidsevner, og motivasjon enn hva tiendeklassinger gjerne viser på slutten av grunnskolen. Filmingen tok de på mobiltelefonene, og selv om det var noe varierende kvalitet på filmingen, var det gode arbeider som ble levert inn. Det var spennende å se endringen i gruppedynamikken i et slikt prosjekt. Filmingen og bearbeidelsen av filmene krevde andre kunnskaper og ferdigheter av elevene enn hva de var vant til, og nå var det ikke nødvendigvis «de vanlige» som ledet an.

Under arbeid med ulike sjangre lagde denne klassen også klasseaviser hvor de presenterte hverandre og/eller hverandres hobby, viktige hendelser eller prosesser og beslutninger lokalt, laget tegneserier og enqueter. Innsatsen var upåklagelig, og gruppedynamikken var interessant. Sammen drev de arbeidet og hverandre videre, og resultatet var jevnt over godt. Mye av arbeidet ble gjort på data, men det ble også en del klipp og lim. Gjennom å gjøre klasseavisa digital ser jeg for meg mye tidsbesparelse i forhold til printing, klipping og liming, men også mange nye muligheter i forhold til kommentarfelt, oppdaterte nyheter og at klasseavisa i større grad kan gå gjennom skoleåret uten å stjele for mye undervisningstid. Videoklipp kan også inkluderes når de har vært til stede og sett en klassekamerat spille håndballkamp, danse i en ballettforestilling eller gå et skirenn. For de digitale tenåringene vi har i dag tror jeg en slik arbeidsform vil oppleves morsom, og kjennes nær ut i formen. Dagens ungdommer leser og skriver allerede ganske mye digitalt. I Boka «Literacy i skolen» kan en lese om undersøkelser fra Medietilsynet vedrørende barn og unges medievaner[i]. Denne undersøkelsen viser at barn og unge forholder seg til tekst hele tiden, men at den literacyen de er omgitt av ikke nødvendigvis er den vi tenker på i første omgang. De unge møter tekst i meldinger, på facebook og andre sosiale tjenester, i digitale spill, også videre.  Språket i denne nye literacyen som de er omgitt av så og si døgnet rundt vil for mange kjennes mye tryggere enn hva den klassiske skole-literacyen gjør. Ungdom sender meldinger til hverandre tidlig og sent, og hvorfor ikke ta de dette potensialet også inn i skolen? Dette er sjangre de kjenner og er trygge i, og det kan være et godt virkemiddel for å få også de mindre skriveføre mer på banen.

Marianne Hagelia skriver i boka «Digital studieteknikk»[ii] om alle de mulighetene en finner i gratis programmer på nett. Det er et vell av gode, enkle, gratis løsninger for ikke bare å skravle sammen, men også å jobbe sammen. Skrive tekster, utveksle ideer, gi hverandre tilbakemeldinger. Samtidig som man introduserer fristelsen i å bruke skjerm i skolearbeidet til andre aktiviteter som ikke har med det faglige å gjøre. Forberedelse, trening og rammer er viktig for å få dette til å fungere, men så ligger potensialet der. I gruppearbeid synes jeg at man lett ser at de ulike deltakerne inntar ulike roller: leder, sekretær, noen som kommer med forslag og diskuterer men kanskje ikke gjør så mye for å ta det videre, samt de som er mer passive. Noen er passive fordi de ikke helt gidder, mens andre er passive fordi de er forsiktige, sjenerte og kanskje litt redde. Hvordan styrer man gruppearbeidet slik at det ikke blir en frustrasjon i at noen tar ansvar og sørger for at noe blir gjort, noen lener seg tilbake og fryder seg over at andre gjør jobben, mens andre sitter og føler seg overkjørt og glemt samtidig som de kanskje ikke gir signaler om hva de tenker. Her er det mange gruppemekanismer som kan hindre gode prosesser. Igjen finnes det imidlertid gode digitale hjelpemidler som kan hjelpe gruppa å dra arbeidet. Hagelia skriver om prosjektstyringsverktøy som hjelper gruppa til å få oversikt. Med trening i bruk av verktøyet kan gruppa få en oversikt over hvem som skal gjøre hva, slik at det blir tydelig hva som skal gjøres og at alle bidrar. Med skriftlig drodling og tankeutveksling vil det kanskje også være lettere for noen av de mer stillferdige deltakerne i gruppa å delta, ettersom den vokale stemmen ikke trenger å si noe høyt. God trening i å bruke slike verktøy tenker jeg at også kan være god trening i å planlegge og disponere tid og arbeid, og det vil være gode arbeidsmetoder å ha med seg videre til både studier og arbeidssituasjoner.

I Steinerskolen står de kunstnerisk-estetiske fagene og arbeidsmetodene sterkt, og for meg som musiker og pedagog oppleves dette riktig og viktig. Utøvende og visuelle kunstfaglige arbeidsmetoder og fagtimer innlemmes ikke i skolehverdagen for å utdanne renessanse-mennesker med evner i mange retninger, men for at det søkes å utvikle hele mennesket, og at det er en tro på at de kunstnerisk-estetiske fagene støtter læringsprosessen generelt. Å foreslå å inkludere digitale verktøy i denne undervisningen kan oppleves som å banne i kirka, men hva ville Steiner ha sagt? Han inkluderte stenografi i læreplanen, ikke fordi han så store umiddelbare fordeler med dette i undervisningen, men fordi det var en del av samfunnet rundt, og han anså at det var viktig å henge med. Det kan være et godt argument på min skole for å inkludere digitale verktøy: barna trenger å lære dette verktøyet som de skal forholde seg til i samfunnet for øvrig. Men for meg og mine kolleger er det viktig at det ikke kommer inn for tidlig i skoleløpet, og at det ikke blir altoppslukende. Et annet argument som ligger mitt hjerte nærmere er at det kan være gode verktøy for det kunstneriske arbeidet. I fjor hadde jeg elever på barnetrinnet som i botanikkperioden laget fotobøker over vårblomstene. De skulle ta bilder med mobilkameraet eller et annet kamera, og sette de inn i et dokument med plantenavn og funnsted. Bildene de tok var små kunstverk, og noen av dem som sjelden opplever at de lykkes helt med å få til sider med pene overskrifter, jevn og tydelig håndskrift og vakre håndtegnede illustrasjoner kom nå med flotte fotobøker. Og gode naturopplevelser fra blomsterjakten i skog og mark. I en klasse med eldre elever kunne en slik digital fotobok (det trenger jo ikke være planter, men kan i et norskprosjekt være en periode om litteraturhistorie og forfatterkunnskap), være en hyperttekst. Iversen og Otnes skriver i «Å lære å skrive»[iii]om «hypertekstualitetens muligheter og begrensninger», og viser til hvordan hypertekststrukturen kan organisere stoffet, og at du klikker deg videre for mer informasjon. Når elevene har lært å lage hypertekst tror jeg det vil være en positiv og motiverende faktor, og kanskje er det til arbeidsoppgaver som ellers kan være litt tyngre å komme gjennom en skal legge inn denne arbeidsmetoden? Norgeskart med linker til dialekttrekk og spor av nynorsk, og med lydfiler med poplåter på dialekt lagt ved ser jeg for meg at tidligere elever ville elske å lage.

Betyr dette nå at jeg er på vei ut av silkebokas verden? På ingen som helst måte. Å arbeide med penn og papir gir gode arbeidsprosesser og en god fordypning i det emnet vi jobber med. Selv opplever jeg en annen og bedre prosess med det jeg skriver med penn i forhold til det jeg skriver på maskin. Det jeg har skrevet for hånd husker jeg, og de notatene trenger jeg sjelden se gjennom for å huske. Det jeg har skrevet på maskin har ofte en helt annen distanse, og der kan jeg oppleve å ikke kjenne igjen min egen tekst etter at jeg har tatt forelesningsnotater eller referert fra et møte. Jeg kjenner på gleden over å få bekreftet denne opplevelsen gjennom forskningsresultater, og og som bekreftelse på at verktøy og metode som silkebok er riktig. Allikevel trenger vi ikke utelukke andre metoder som skaper engasjement og interesse, men se at ulike metoder har ulike kvaliteter, og de kan utfylle hverandre fremfor å utelukke hverandre. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta i bruk flere digitale verktøy når jeg er tilbake i klasserommet til høsten!

Takk til Sigrid og Birk for at jeg fikk bruke bilder av arbeidene deres.

---

[i]Blikstad-Balas, Marte (2016). Literacy i skolen. Universitetsforlaget. S 51.

[ii]Hagelia, Marianne (2017). Digital studieteknikk. Hvordan lære i informasjonssamfunnet. Cappelen Damm. S 110-111.

[iii]Iversen, Harald Morten og Otnes, Hildegunn (2016). Å lære å skrive.Universitetsforlaget. S. 100-101.