Langsommere liv

Vi er godt og vel halvveis i dette annerledes skoleåret, og det er rart hvor fort tida går i dette langsommere året. Fra å være en relativt aktiv og engasjert gjeng på mange fronter, er det nå i hovedsak skole, studier og jobb det handler om av slikt som må gjøres. Og ellers er det et liv med et mindre hus, færre ting, ingen båt, biler eller sykler. Men flere par gode sko, og hvert vårt busskort som alltid er fylt på med nok penger til bussen. Og et savn etter syklene våre.







Det viktigste dette året handler om er kanskje det å se at endringer er helt ok, og at det er fint å se at andre land gjør ting på andre måter - og det går også fint. Livet hjemme går videre uten vår innsats, innblanding og deltakelse både på jobb og i foreningsliv. Dette året handler også om å ha tid og overskudd til andre ting - som å stå opp tidlig for å se soloppgangen, rusle langsomt og se hjertesteiner, undre seg over alt rart sammen med minstemann, og sitte lenge bare og se på havet og bølgene.



Å leve et langsommere liv på Malta høres kanskje både veldig naturlig eller faktisk litt rart ut for alle som har vært her. Malta er en liten øy i Middelhavet med kort vei til det meste, men der biltettheten er høy og der alle kjører til alt de skal. Vi er den rare familien som går til skolen og butikken og alle andre steder vi skal til, tar bussen hvis det er langt, og synes det er veldig deilig å få tilbud om skyss innimellom. Det rare er at vi savner egentlig ikke bilen. Det ble raskt en vane å beregne hvor mye en orker å bære hjem fra butikken, slik at en ikke handler mer enn en burde. Det er også mye hyggeligere å handle av grønnsaksmannen som kommer med bilen sin et par ganger i uka, og det gir kort vei hjem med posene, gode priser og minimalt med plast - for her er ingenting ferdig innpakket. Og du får en koselig prat på kjøpet, for det har grønnsaksmannen alltid tid til. Slakteren oppe i gata har helt ferske varer, og er billigere enn Lidl og de andre større matbutikkene.

Kjekt med storebror når det er vondt i beina -
eller var det viljen som slet mest?

Så kan en spørre seg om vi har oppnådd et langsommere liv? Ja, det har vi, men samtidig gir det langsommere livet effekten at en blir raskere. Tempoet og skrittlengden øker når du går 10 000-20 000 skritt eller mer hver dag, og innimellom har det litt travelt for å rekke fram til skolen i tide, eller rekke den bussen som går ganske sjelden - for ikke å si den kronisk for tidlige flybussen som "alltid" er på vei mot busstoppet tidligere enn ønsket når du sleper på bagasje. Dagene er heller ikke fylt opp av diverse gjøremål, så det er tid til å gå en tur til hovedstaden Valletta bare for å kjenne på livet i gatene, se på folk og lytte til en av de mange gatemusikantene eller utekonsertene. Det er tid til å ta de deilige søndagsturene ut i naturen, omgitt av flott natur, vårblomster vi ikke kjenner fra før, og friske svømmeturer i havet. Og så merker man, sakte men sikkert, at utholdenheten til å gå langt og med mye oppover og nedover blir stadig sterkere, og tempoet høyere.




Og på den ekstra kveldsturen du orker fordi hodet ikke er fullt av alt som skal gjøres i morgen, da kommer du innimellom fordi og ser at kirka er pyntet til fest for å feire en helgen, og du har ro til å stoppe opp og nyte synet. Overskuddet neste dag er faktisk også større til de kjedelige oppgavene som husvask (og her snakker vi kosting, for sentralstøvsuger er ikke en naturlig ting) og kosting av uteplassen etter de siste vindene med sand fra Sahara. Og til å lese enda noen sider pensumlitteratur, og utfordre deg til selv til å følge med i tiden og skrive et nytt innlegg på bloggen.