Hvorfor er det viktig å snakke om literacy i skolen?

Litteratur og skole har hørt sammen siden tidenes morgen. Lesing var ett av to obligatoriske fag ved innføringen av allmueskolen i Norge i 1739, og det andre faget var kristendomsopplæring. Skolen lærte elevene det de trengte å kunne for å konfirmeres, slik at de videre kunne gifte seg og kjøpe jord. Litteraturen var i hovedsak religiøse tekster. Så har skolen sammen med resten av samfunnet gått gjennom en rivende utvikling fra bondesamfunnet på midten av 1700-tallet. Andre fag og disipliner har kommet inn, og det er lenge siden litteraturen som blir lest i skolen kun besto av religiøse tekster. Norskfaget har hatt perioder hvor ulike ting har blitt vektlagt, som skriftforming, rettskriving, grammatikk, og skriving av tekster. Lesing av egnet litteratur har gått fra de religiøse tekstene til dansk-norsk litteratur og til etterhvert å også inkludere litteratur fra andre deler av verden. (Kverndokken, 2014, s 290-295. ) Skolen er fortsatt en viktig del av inngangsporten til voksenliv og samfunnsdeltakelse, men konfirmasjonen gir ikke lenger nøkkelen til porten. Lese- og skrivekyndighet har vært en nødvendighet og en selvfølge gjennom generasjoner, og samfunnet har stadig utviklet seg og stilt nye krav til deltakernes evne til å delta og til å holde tritt.

For tjue år siden var jeg nyutdannet og på vei ut i det ordentlige voksenlivet med jobb og forpliktelser. Som student hadde jeg fått installert hustelefon på hybelen, etterhvert fått min første mobiltelefon, lært å bruke pc til alle innleveringer, søkt på det store nettet og blitt sjokkert over hva man kan få opp av sider, lært å bruke brevgiro og en hel del annet som forberedte meg på voksenlivet sånn utenom selve lærerstudiet. Etter noen år i skolen er samfunnet ganske annerledes, og nivået på det tekniske utstyret i vanlige norske hjem et helt annet sted enn da jeg var nyutdannet. Datamaskiner er ikke lenger nødvendigvis en stor og dyr investering for familien. I dag går de fleste barn i skolealder med en liten telefon i lomma som også er en liten datamaskin med et avansert kamera og som kan ta opp både lydfiler og filmer.

I dagens samfunn bør vi ikke lenger snakke om litteratur, men om literacy i skolen. Et fancy ord for å arbeid med litteratur, tenker nok mange elever, foreldre og lærere, der hvor literacy ikke er et kjent begrep. Og literacy handler riktignok om litteratur, men begrepet favner bredere enn hva den tradisjonelle skolelitteraturen tar med. Literacy handler om lesekompetanse i alle de ulike mediene og sjangrene vi møter skrift og tekst i dag. Å finne én definisjon på literacy er ikke mulig. Et raskt søk på google gir mange svar som handler om evnen til å forstå og forholde seg til skriftlige ytringer. Språkrådet sier at flere norske ord kan oversette literacy, slik som «skriftkultur, skriftkunne og tekstkompetanse» (Språkrådet). Men de viser også til hvordan en ekspertgruppe i Unesco definerer literacy som et begrep: 

Literacy is the abilty to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. Ibid.)

I denne definisjonen kommer det frem av literacy ikke handler om å lese god litteratur og få mening ut av det. Literacy favner alt det skriftlige vi må forholde oss til rundt oss, og som gjør oss i stand til å kommunisere og delta i samfunnet, til å utvikle oss og vårt potensiale, og til å nå målene våre.

God litteratur er fortsatt viktig i norsk skole, og tekst og språklige ferdigheter fikk sitt tydelig preg også på andre fag enn norsk gjennom Kunnskapsløftet (LK06). Allikevel er det viktig at skolen snakker mer om literacy, for det gjenspeiler det samfunnet vi lever i i større grad. Literacy favner all tekst som vi uten å tenke over det møter på tekstmeldinger, facebook, twitter, e-post og infoskjermer. All den teksten og informasjonen som omgir oss uten at vi tenker over, og som for de oppvoksende generasjonene er en selvfølge. Mine elever og mine barn forholder seg til bankkort, vipps og nettbank, og ser dumt på meg når jeg snakker om brevgiro. Min mormor klaget godmodig over manglende brev og kort, mens mine barn sender bilder og meldinger på messenger og facebook til sine besteforeldre. Ingen foreldre står på trappa og roper på barna sine når klokka er fire og det er middagstid, men det plinger fra meldinger på telefonene deres når det er på tide å komme hjem. Viktige brev kommer ikke lenger i postkassa, men i digipost, og åpnes med bankkode og min id. Verden er annerledes, og skolen må henge med. Lærerne må henge med i de nye sjangrene som oppstår med nye kommunikasjonsverktøy, slik at vi kan hjelpe elevene til å forstå og kunne bruke språket på en god måte.

På nettsiden til Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger legges det ut mye interessant fra forskning på lesing og leseopplæring. I artikkelen Blogging ga ny praksis i klasserommetfortelles det fra forskning fra doktorgradsavhandlinga til Arne Olav Nygaard, som har sett på nytten av å bruke digitale verktøy i undervisningen. Han så på bruken av blogging i undervisningen i en videregåendeklasse i Rogaland. Elevene uttrykte tilfredshet over bloggingen, og at denne formen opplevdes friere. Nygaard så også at tekstene var annerledes enn hva de tradisjonelle tekstene er, da språket var mindre formelt og tekstene kortene og mer personlige. Gjennom at tekstene gjennom bloggen blir publiserte og offentlige så Nygaard at de tok ansvar i en annen grad enn når teksten kun ble skrevet for lærerens øyne. Bloggingen ga også mye arbeid foran datamaskiner, men Nygaard opplevde at elevene var konsentrerte og produktive selv over lange skriveøkter. Skolens opplæring og organisering av digitale verktøy fremheves som sentralt for å lykkes.

Gjennom å la elevene blogge besvarelser møter denne skolen elevene der de er, og med verktøy som er lett tilgjengelige for dem. Dagens unge sitter mye logget på, være seg om det er på sosiale plattformer, youtube eller i Fortnite. De har en selvfølgelighet i bruken, og kan ikke helt se for seg at det å kjøpe telefonkort var en lettelse i forhold til å stå med lomma full av mynter i telefonkiosken. De orienterer seg rundt i verden med noen raske tastetrykk, og finner informasjon på et blunk, selv om de synes leksikon i papirversjon kan være vanskelige å finne frem i. De leser informasjon og kommuniserer med venner på skjerm, og kan komme opp i mange leste ord, som videre tolkes og forstås, i løpet av en dag, selv om det kan være vanskelig å få dem til å lese en bok.

Å snakke om literacy i skolen handler om å la skolen følge med i samfunnet, og i å ta ansvar når nye verktøy brer om seg. Gjennom å implementere bruk av digitale verktøy kan skolen lære opp elevene til en god og riktig bruk av datamaskiner og til å være kritiske til hva de finner av informasjon og til avsenderen. En god opplæring og organisering av de digitale verktøyene kan også gi kreativitet og frihet i en sjanger og et språk de kjenner, og øke formidlingsgleden. Dagens unge er vant til å legge ut meninger og tekster i offentlighet gjennom å være aktive på twitter og facebook, og blogging av fagtekster vil være en videreføring av denne formen.

Så betyr jo ikke det at dagens skole skal kaste ut de gamle mestrenes tekster, men kanskje klare å løfte dem til ny aktualitet og forståelse gjennom å bearbeide dem i en moderne form.

Kilder:

Kverndokken, Kåre. (Red.). (2014). 101 skrivegrep. Bergen: Vigmostad og Bjørke AS.  

Språkrådet. Spørsmål og svar database. https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/literacy/

Sædberg, Leif Tore (2018). Blogging ga ny praksis i klasserommet. Lesesenteret Universitetet  i Stavanger. https://lesesenteret.uis.no/forskning/forskningsartikler/blogging-ga-ny-praksis-i-klasserommet-article115809-12576.html.Publisert 23.03.2018